Helt sentral i uretten er GRL §110. Den rike dokumentasjon fra grunnlovsarbeidene står i grell kontrast til de subtile prosessene rundt UDI sitt ikke sporbare direktørmøte 19.02.2003 og skattedirektoratets pressemelding 13.01.2011 som åpenbart bryter med grunnloven og som i praksis medførte lite annet enn at en kjent skattefeil på mange hundre millioner kroner ble skjult for ofrene og offentligheten.

I denne artikkelen viser vi at:
GRL §110 omfatter ureturnerbare asylsøkere
GRL §110 kan leses bokstavelig
GRL §110 er juridisk bindende, og ikke bare en programerklæring
GRL §110 inneholder et forbud mot å hindre arbeid

§110 omfatter ureturnerbare asylsøkere

Paragrafen omfatter alle arbeidsdyktige mennesker som befinner seg på norsk territorie, og som derfor er underlagt norsk jurisdiksjon.

§110 er plassert i kapittel E i grunnloven – «Menneskerettigheter». Menneskerettighetene er verdenssamfunnets reaksjon på Holocaust, og §110 ble vedtatt i samme ånd. Minnet fra sommeren 1940 om nazistenes yrkesforbud for jødiske advokater og leger var ferskt. Alvoret og de store konsekvensene av å ta livsgrunnlaget fra jødene – de uønskede – var ikke glemt da §110 ble forberedt fra 1945 og senere også vedtatt i 1954.

Det er en utbredt feiloppfatning at grunnloven gjelder nordmenn og ikke utlendinger. Verken politi, påtalemyndighet eller domstoler har noensinne hevdet noe slikt. Unntakene som bekrefter regelen er grunnlovsparagrafer som spesifikt begrenser innholdet til en mindre gruppe mennesker enn dem under norsk jurisdiksjon, eksempelvis §50: «Stemmerett ved stortingsvalg har norske borgere som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året valgtinget holdes.»

Stortinget hadde faktisk også et forslag til behandling som ville redusert innholdet i §110 fra menneskerettighet til borgerrettighet.
«Enhver arbeidsdyktig Statens Borger bør have saavel Ret som Pligt til at arbeide for sit Udkomme».
Forslaget ble fremsatt av Einar Stavang, men ble forkastet av stortinget med ordlyden:
«Det av representanten Einar Stavang fremsatte forslag til ny §110 i Grunnloven, forslag nr. 22 i Dok, nr. 11, 1952 — bifalles ikke.»

Påtalemyndighetens to argumenter som likevel ligger bak straffeforfølging av hvitt arbeid i saken mot Viste / Plog AS ble oppgitt å være:

  • Grunnlovsparagrafen er bare en programerklæring og har ikke andre aspekter
  • Mennesker uten gyldig arbeidstillatelse er ikke å anse som arbeidsdyktige mennesker

§110 kan leses bokstavelig

Rettskildelæren plasserer lovteksten helt sentralt. Som fortolkningselementer kommer forarbeider, høyesterettsdommer og andre faktorer. Lovgiver var meget bevisst på dette da ordlyden «Statens myndigheter skal legge forholdene til rette…» ble vedtatt i 1954.

11.12.1952 avviste stortinget et forslag til en grunnlovsbestemmelse med ordlyden «Ethvert arbeidsdygtigt Menneske har Ret og Pligt til at arbeide for sit Udkomme.» Til tross for at et samlet storting var enige om intensjonen med forslaget, ble det likevel forkastet fordi selve lovteksten ikke kunne leses bokstavelig. Hensikten var ikke «å lovfeste en juridisk rett for den enkelte arbeidsløse til å kreve seg tilvist arbeid av det offentlige», og lovteksten var derfor misvisende. Hensikten var heller ikke å åpne for tvangsarbeid.

Men dei står då der med sitt nakne innhald og vert lesne slik som dei står der. Den nye §110 ville verka villleiande i den forma framlegget har, det må vel alle vera heilt samde i, for vi har frå Justisdepartementet og like eins frå fleirtalet i nemnda fått dei sterkaste uttrykk for at det ikkje er meininga å skapa nokon rett for den einskilde til arbeid. Heller ikkje skal samfunnet i og med ein slik paragraf ha rett til å påleggja plikt for nokon annan. Med andre ord: Det er ikkje uttrykk for det ein vil ha sagt, det som her vert forma, det er uttrykk for noko ein ikkje vil ha sagt. Og det kan då ikkje vera slik evneløyse hjå dei som skal gjera framlegg til grunnlovsreglar og vedta dei, at dei ikkje kan forma reglane slik at dei gjev uttrykk for det ein meiner med reglane.

VALEN på stortingets talerstol 11.12.1952 (s. 3237) – OM hvorfor grunnlovsFORSLAGEt med villedende ordlyd IKKE KUNNE FÅ STØTTe

Ordlyden «Ethvert arbeidsdygtigt Menneske har Ret og Pligt…» representerte ikke meningsinnholdet, og ble derfor forkastet av lovgiver i 1952.

Ordlyden «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette…» ble vedtatt av lovgiver i 1954 nettopp fordi formuleringen representerte meningsinnholdet.

Grunnlovens §110 er altså ikke en villedende formulering framsatt og vedtatt av evneveike politikere, jamfør Valens utsagn. Paragrafen står der med sitt nakne innhold, og må leses slik den står. Derfor ble den vedtatt i sin nåværende form.

§110 er juridisk bindende og ikke bare en programerklæring

I hovedforhandlingen mot Viste / Plog AS argumenterte påtalemyndigheten for at §110 kun var en programerklæring. Forsvaret hevdet at bestemmelsen også hadde andre aspekter, deri et forbud mot å hindre. Påtalemyndigheten gjentok at den kun var en programerklæring. Også denne gang med trykk på ordet kun.

Grunnloven er juridisk bindende. I tillegg har den også andre funksjoner. Den er eksempelvis identitetsdannende og samlende, slik vi ser det 17. mai. Mange paragrafer har også funksjoner som programerklæringer – de bærer politiske målsettinger. Det reduserer ikke deres juridiske betydning.

Forarbeidet til §110 viser også dette. Da forslaget «Ethvert arbeidsdygtigt Menneske har Ret og Pligt..:» ble forkastet i 1952, var nettopp den juridiske virkning av en lovtekst som ikke kunne leses bokstavelig hovedårsaken til at forslaget ble avvist av stortinget:

Men ein ting er å setja eit uttrykk i eit program, eit partipolitisk program – noko anna er det å bruka
dei same orda til tekst i Grunnlova. Det er heilt ulike ting.
Justisministeren festa seg serleg ved at mindretalet hadde
peika på plaseringa av denne paragrafen. Ja, det er plaseringa saman med den forma framlegget har. Saman med dei andre paragrafane som står i same bolken, og som er forma på tilsvarande måte, må kvar og ein lesa dette som bindande juridiske rettsreglar.

VALEN på stortingets talerstol 11.12.1952 (s. 3237) – OM hvorfor grunnlovsFORSLAGET – programerklæringen – IKKE KUNNE FÅ STØTTe

Flertallets talere viste til Justisdepartementets uttalelse om at den ikke umiddelbart stifter rett og plikt for det enkelte individ. Den som i en tid med arbeidsløshet forgjeves har søkt beskjeftigelse kan ikke under henvisning til Grunnloven kreve seg anvist arbeid og i det tilfellet sette kravet gjennom ved domstolene. Den foreslåtte grunnlovsparagraf får derfor karakteren av en programerklæring.

Mindretallets talere viste til at paragrafen var plassert i det avsnitt i Grunnloven som inneholder virkelige rettsregler som individene kan gjøre bruk av ved domstolene, også overfor lovgivningsmakten og var redd for at det vil skape illusjoner om at de har fått en virkelig rett.

Innstillingen til stortinget 05.11.1954 (s. 585) – om hvorfor grunnlovsforslaget – programerklæringen – ble avvist i 1952

Alle politiske partier har påtatt seg programforpliktelsen som svarer til innholdet i den aktuelle grunnlovsparagraf. Grunnlovsfestingen hever partienes programløfter opp på et høyere plan, og gjør dem til samfunnets bindende tilsagn til sine borgere. Alle som velges inn på Stortinget eller får myndighet i staten blir forpliktet til å realisere Grunnlovens pålegg. Deri ligger en større realitet og et dypere alvor enn de mer generelle løfter politikerne avlegger i sine programmer. Det kan ikke vedtas lover eller treffes disposisjoner som åpenbart og bevisst hindrer eller vanskeliggjør realiseringen av Grunnlovens pålegg.

Innstillingen til stortinget 05.11.1954 (s. 585) – om direktivet, det bindende tilsagn, forpliktelsen og forbudet som ble vedtatt i 1954

Påtalemyndighetens synspunkt om at §110 kun er en programerklæring er forårsaket av at den gjeldende grunnlovsbestemmelse sammenblandes med det grunnlovsforslaget som ble forkastet i 1952.

Forslaget som ble forkastet i 1952 blir gjentatte ganger omtalt som programerklæring i innstillingen i 1954 , og ble derfor forkastet. Grunnlovsbestemmelse som ble vedtatt i 1954 blir i innstillingen i 1954 ikke omtalt en eneste gang som programerklæring. Det blir presisert gjentatte ganger at den er noe mer enn en programerklæring. Den mest brukte betegnelse var «direktiv med adresse til statens myndigheter», altså noe helt annet enn en uforpliktende programerklæring,

Jeg finner grunn til å minne påtalemyndigheten og domstolene om at lovforslag som forkastes ikke tilhører rettskildene. Mens lover som blir vedtatt tilhører rettskildene. §110 er mer enn en programerklæring, og påtalemyndigheten bør oppgi kildene for sitt synspunkt.

§110 inneholder et forbud mot å hindre arbeid

Alle som velges inn på Stortinget eller får myndighet i staten blir forpliktet til å realisere Grunnlovens pålegg. Deri ligger en større realitet og et dypere alvor enn de mer generelle løfter politikerne avlegger i sine programmer. Det kan ikke vedtas lover eller treffes disposisjoner som åpenbart og bevisst hindrer eller vanskeliggjør realiseringen av Grunnlovens pålegg.

Innstillingen til stortinget 05.11.1954 (s. 585) – om forbudet som ble vedtatt i 1954 og er gjeldende norsk rett

Tilsvar fra riksadvokaten

Riksadvokaten er oppfordret til å gi et tilsvar til denne artikkelen. Han finner ingen grunn til å sette seg inn i forarbeidene til Grunnlovens § 110, men velger:

Ingen kommentar

2025-03-05 Mie Skarpaas, kommunikasjonsrådgiver hos riksadvokaten

Statens myndigheters uttalelser om § 110

Denne bestemmelsen kom med sin nåværende ordlyd inn i Grunnloven i 1954 og er et utslag av vår tids sosiale ideer om statens plikt til å dra omsorg for individenes sosiale velferd. Gjennom §110 pålegges myndighetene aktivt å arbeide for borgernes mulighet for inntektsgivende arbeid.

2013-02-26 Sigurd Bordvik for justisdepartementet

REAKSJON
Ja, grunnloven er et utslag av sosiale ideer, i likhet med lovgivningen forøvrig. Og selvsagt skal vi ha en kontrollert innvandring, det er ikke relevant for retten til arbeid for mennesker som likevel er bosatt i Norge. Men bestemmelsen er ikke bare en sosial ide. Det er en juriidisk forpliktende grunnlovsbestemmelse. Og hvorfor omskriver justisdepartementet «ethvert arbeidsdyktig menneske» med ordet «borgerne» når de vet at grunnlovsforslaget som begrenset seg til «borgere» var blitt forkastet av lovgiver?

Komiteen viser videre til at Stortinget ved behandlingen hadde en klar oppfatning av et bestemmelsen ikke skulle innebære individrettigheter, men skulle fungere som en politisk progrmerklæring.

2013-04-17 Anders Anundsen for Stortingets kontroll- og justiskomite

REAKSJON:
Anundsen viser her til grunnlovsforslaget som ble forkastet i 1952 fordi det kun var ment å skulle være en programerklæring, samt fordi ordlyden ikke kunne tolkes bokstavelig. Lovforarbeidene til bestemmelsen som ble vedtatt i 1954 viser at den tydelig skulle være noe mer enn en programerklæring. Videre er det tydelig at den hadde individfokus og ikke bare omhandlet «høy sysselsetting og lav arbeidsledighet». Den innebar et forbud til myndighetene mot å hindre. Anundsen burde vite at det forslaget som ble forkastet ikke er norsk lov, men at det er det som ble vedtatt som er norsk lov.

Skatteetaten er satt til å forvalte de lover og regler som fastsettes av Storting og Regjering. Dette gjelder blant annet hvem som kan få skattekort eller ikke. I forhold til utenlandske borgere er det også regler i utlendingsloven om hvem som har rett til å kunne ta arbeid i riket. Skatteetaten må forholde seg til de lover og regler som til enhver tid gjelder. Hvorvidt de aktuelle grupper som er nevnt i ditt brev skal kunne få lov til å ta arbeid i riket eller ikke, er et politisk spørsmål. Det ligger utenfor skatteetaten sitt område å engasjere seg politisk.

2014-01-03 SKatteetaten

REAKSJON
Skatteetaten må forholde seg til grunnloven, da den er gjeldende lov. Grunnlovparagrafens betydning er selvsagt et rent juridisk spørsmål, ikke politisk.

Bestemmelsen kan ikke forstås slik at personer uten rett til å arbeide i Norge, likevel skal kunne kreve at myndighetene legger forholdene til rette for at inntektsgivende arbeid skal kunne utføres. Lovlig opphold med arbeidstillatelse ligger som en forutsetning for at rettsvernet etter Grunnlovens
§ 110 skal komme til anvendelse.

2016-10-27 Niina Winberg-Knutsen, underdirektør i rettsavdelingen i skattedirektoratet

REAKSJON
Grunnlovesbestemmelsen kan ikke forstås på annen måte enn at Niina Winberg-Knutsen ikke kan treffe disposjoner som åpenbart og bevisst hindrer arbeidsdyktige mennesker bosatt i Norge muligheten til å arbeide.

Grunnlovsbestemmelsen mister sitt meningsinnhold dersom den ikke gjelder ethvert arbeidsdyktig menneske, men forvaltningen selv fritt kan definere hvem som skal være omfattet av den gjennom forvaltningsmessige vedtak om arbeidstillatelser.
Når forvaltningen fatter vedtak om at «Avviste asylsøkere skal ikke få arbeidstillatelse», eller «Muslimer…» eller «Jøder…» eller «Homofile…» eller «Kvinner…», vil det etter skatteetatens rettssyn ikke være i strid med grunnlovsbestemmelsen. Skatteetaten mener grunnlovsbestemmelsen forutsetter forvaltningsmessige vedtak om arbeidstillatelse, og at kriteriet «arbeidsdyktig menneske» som er bestemmelsens ordlyd er villedende.
Det springende grunnlovsspørsmålet er ikke kriteriet om «Lovlig opphold med arbeidstillatelse». Slik tolkning er bare en løs påstand uten grunnlag i noen rettskilder. Det springende grunnlovsspørsmålet er om vedkommende arbeidsdyktige menneske er bosatt i Norge eller ei, jamfør grunnlovens ordlyd, forarbeidene, grunnlovens jurisdiksjon samt de tilhørende rikholdige juridiske kildene.

Ingen kommentar.

2015-02-03 UDI ved Rafia Zeeshan

REAKSJON

Arbeidstillatelse for arbeidsdyktige mennesker bosatt i Norge er gitt av grunnloven og menneskerettighetene. Grunnet UDIs manglende svar på hovedspørsmålet, formaliserte Viste arbeidstillatelser hjemlet i grunnloven og menneskerettighetene. Med inspirasjon fra Nansen-passene. Mer enn ureturnerbare 600 asylsøker fikk dem, og mange av dem fikk dermed også jobb. 90 arbeidet for Plog AS og mange arbeidet for andre arbeidsgivere.

Disse arbeidstillatelser ble forelagt politiet ved ulike anledninger, helt uten at vi klarte få politiet til å verken kommentere eller gi innvendinger til gyldigheten av dem.

Politiet kan ikke inngå i en polemikk om teoretiske problemstillinger ut i fra grunnlovsbetraktninger og menneskerettslov slik du tar opp i diverse mailer. Politiet forholder seg til utlendingsloven og den lovsystematikk, hierarki og orden som fremgår der.

2015-02-08 Leif Ole Topnes, politiinspektør / forvaltningssjef i SØRVEST politidistrikt

REAKSJON
Grunnlovens §110 er konkrete juridiske pålegg, og ikke polemikk om teoretiske problemstillinger.
Gitt UDI og politiets svar, eller rettere sagt manglende svar, var den påfølgende ansettelse nødvendig for å tvinge fram noen svar.

Når det gjelder Vest Politidistrikts forhold til «Stortingets beslutning gitt i Grunnlov eller Menneskerettslov», legger vi til grunn at Utlendingslovens bestemmelser ikke er i strid med Grunnloven.

2018-10-11 Arne Fjelstad, Politiadvokat 2

REAKSJON
Vi er uenige med Vest PD at utlendingsloven kan anvendes i strid med grunnlov og menneskerettslov, og finner ikke grunnlag for det i lovforarbeidene. De ureturnerbares opphold i Norge har ikke sitt “grunnlag i at de skal utføre arbeid i riket” som er målgruppen for arbeidstillatelser etter utlendingsloven. Grunnlaget for disse asylsøkerens opphold et at de har søkt beskyttelse, men at de ikke lar seg returnere. Ref. NOU 2004: 20 kapittel 7.1. Plog AS anser sine ansatte for å være arbeidsdyktige mennesker som er bosatt i Norge. Vi anser dem ikke som utlendinger bosatt i utlandet som ønsker komme til Norge for å arbeide.